Friday, October 7, 2016

Jeg gjorde det!

I dag gjorde jeg det. Det har tatt meg over to år å gjennomføre. Jeg har ventet og gruet meg og vært nervøs. Men i dag gjorde jeg det.

Det var befriende og fantastisk når det var over, og jaggu må jeg si at jeg ikke forstår at jeg har ventet så lenge. Det var jo bare ett lite stikk. Og etter å ha gått gjennom en fødsel var det jo latterlig smertefritt og enkelt. Endelig har jeg piercing i nesen igjen.


Favorittjenta mi elsker magetiden sin - spesielt når hun får se på seg selv


For ti år siden hadde jeg en liten obsession med piercinger, og den første piercingen tok jeg hjemme på badet alene; 14 år med ei sikkerhetsnål og en pose frosne grønnsaker fra fryseren til å kjøle huden ned med. Det ble flere piercinger etterhvert, men litt etter litt har jeg tatt dem ut - både frivillig og ufrivillig. 
De siste to årene har jeg vært keen på å ta en ny piercing i nesen. Forrige gang jeg tok det var på Filippinene for fire år siden, men bare åtte måneder senere tok jeg den ut, når jeg begynte å jobbe som engelsklærer i Kina, og de ikke ønsket at jeg skulle ha noen piercinger i ansiktet. Halvannet år senere begynte jeg å savne den. 
Men jeg var ikke lenger like tøff, og turte absolutt ikke ta den selv. Og jeg har bare utsatt det og utsatt det. Helt til her om dagen. Jeg fikk det for meg at tiden var inne. Uheldigvis var studioet her i den lille byen stengt, og den spontane idéen ble ikke like spontan lenger, men jeg gikk innom i går. Da var ikke piercingartisen der. Planen ble enda mindre spontan, men jeg dro tilbake i dag, sammen med den lille familien min. 

Det føles herlig å gjøre noe for seg selv i blant, når man er mamma 24 timer i døgnet. 

I wanna be forever young. Ha, ha.


Sunday, October 2, 2016

En suksess rikere


Når jeg var gravid leste jeg om ett par som dro til sørøst Asia på backpackertur med babyen sin på 2 måneder. Det løftet selvtilliten min og fikk meg til å tro at ikke mange ting kom til å endre seg. Nå som jeg sitter her med en baby på 2 måneder selv, ville jeg da aldri dra på noen backpackertur. De som klarer det, beundrer jeg. Men jeg tror det blir litt halvhjertet; man har ikke all verdens tid til å oppleve noe nytt hver dag med mindre man vil ha en sliten baby, og man bør absolutt ha en slags plan. Kanskje det fungerer for noen, og om man hadde tatt en rolig tur med noen uker eller en måned på ett sted, er det jo ikke noe problem - da får man tid til å både nyte stedet og utviklingen til den lille. Men med nomadesjelen som bor inni meg, er jeg absolutt ikke imot å reise med småtroll, tvert imot; jeg tror det er den beste oppveksten de kan ha. Bare ikke så tidlig, sånn helt personlig. 

Om man har en bobil eller en campingvogn man drar rundt i, blir situasjonen litt annerledes, for da har man en fast base og et mobilt hjem man alltid kan vende tilbake til og komme seg rundt med. Hvis dere tenker at jeg er gæren og at det er urealistisk å bo i en van med en baby, bør dere få med dere Our Open Roads blogg, The Dutch Nomad Family og Nomad Yoga FamilyOg absolutt My Little Nomads, som forklarer så fint hvorfor man bør reise med barn. elv om barna er litt større der. Men de får frem noen poeng om det å reise med barn som traff meg rett i hjertet.


Bilde fra Google

Vi hadde en vellykket tur til Rio de Janeiro med vår 2 måneder gamle Frøya. Flyet opp dit gikk kjempefint, uten noe gråt. Hun var mer interessert i alle menneskene rundt seg, og puppen til mamma. Også var hun kanskje litt forvirra, siden hun vanligvis ligger i dyp søvn på den tiden, trygt i senga si. Vi hadde planlagt en komfortabel tur, og tok taxi til et hotel jeg hadde fått en stor rabatt på. Rommet var rent og pent, og jeg og Frøya fikk selvfølgelig dobbeltsenga, mens pappa måtte ligge alene i den lille sengen. Akkurat som hjemme, hvor han sover på sofaen mesteparten av tiden, mens jeg og Frøya nyter soverommet og senga helt for oss selv. Men senga på hotellet var mye større enn den vi har hjemme, og Frøya virket plutselig veldig liten:



Neste morgen hadde vi en stor frokostbuffet inkludert på hotellet; og det var haugevis av smakfulle saker å velge mellom. Vi kom oss avgårde til den norske ambassaden, og Frøya smilte uten problem til de fremmede menneskene som snakket samme språk som mamma; jeg har absolutt troen på at norsk var grunnen til at hun smilte så fort - vanligvis stirrer hun bare på alle her som gir henne oppmerksomhet og duller i vei på portugisisk. 
Vi tok oss en velfortjent hvil på hotellet, og så kom høydepunktet: Copacabana. Hele familien danset sammen på Copacabana mens vi sang på sangen min av full hals. Forbipasserende smilte til oss. Vi nøt øyeblikket på den langstrakte og brede bystranda, hvor vi kunne se Jesus som voktet over byen høyt oppe på fjellet.
Jeg likte Copacabana-området i Rio veldig godt; det var roligere og ga meg en større følelse av å være hjemme (hjemme som i den deilige følelsen jeg får på visse steder som jeg kunne sett for meg ett dagligdags liv) enn sentrum av Rio som vi utforsket forrige gang når jeg var høygravid. Både kameraet og mobilen var selvfølgelig tomme for strøm, så vi fikk ingen bilder - bare gode minner vi kan spole tilbake til for oss selv. Og noen ganger er det kanskje best slik.

Når Frøyas vanlige leggetid hadde passert møtte hadde vi reunion med Ray, en venn jeg ikke hadde sett på to år. Vi ble kjent når jeg jobbet i Norge forrige gang, og nå gjenforentes vi på den andre siden av kloden. Det var megakoselig. Spesielt den delen hvor han vugget og bar på lille Frøya.




På fredags morgen dro vi hjem igjen, en trøtt baby, en fyllesyk pappa og en organisert mamma; og turen gikk like bra som på vei opp. Vi kunne puste lettet ut og føle oss en suksess rikere. Det satt mange små barn rundt oss på flyet som var helt oppslukt av Frøya. Barns glede over andre barn er en fantastisk ting jeg egentlig ikke har lagt mye merke tid tidligere. Jeg digger det. I dag på butikken var det også en liten gutt som pekte på Frøya helt til faren bar ham bort til oss, og mens gutten tok hånda til Frøya smilte hun til ham. De små tingene i hverdagen er virkelig betydningsfulle!

Vel hjemme igjen sitter vi nå spent og venter på at Frøyas bestemor, mamma, skal komme på besøk....vi gleder oss! 


Wednesday, September 28, 2016

Den første reisen


En 2 måneders smilende glad baby!


I dag skal vi avgårde til Rio de Janeiro; det blir Frøyas første flytur utenfor magen, og jeg er veldig spent. Så spent at jeg allerede begynte å pakke det som kan pakkes en uke i forveien. Flyturen kommer bare til å ta i underkant av 2 timer, så det er god trening for vesla. Snart skal vi dra henne med over Atlanteren på en veldig lang reise.
I forbindelse med familieutflukten vår (som egentlig er en spontantur for å ordne norsk statsborgerskap til Frøya, og oppholdstillatelse for Alexander i Norge - altså like byråkratisk og treigt som det hørest ut), har jeg som vanlig laget en barnslig sang om det. Jeg har hatt det for meg å lage festlige, små vers og rim helt siden jeg møtte Alexander, og etter at Frøya kom til verden syns jeg det er enda morsommere. Rio de Janeiro sangen går slik:

"Frøya skal til Rio de Janeiro
Og danse samba
På Copacabana med mamma
Og pappa"

Melodien har en fengende sambarytme, og er mye tøffere når jeg synger den enn når dere leser den. Den har definitivt smittet over på Alexander, som jeg tar i å nynne på den hele tiden.

Den lille russenorske familien er snart klar for sin første lille reise sammen!



Vi øver på selfies.


Thursday, August 18, 2016

Drømmer og tidsklemmer



Jeg har prøvd å skrive en bloggpost i to uker nå. Gratulerer til meg, verdens beste bloggskribent. Men det er ikke lett å sjonglere mellom en nyfødt (listen med oppgaver der er lang i seg selv; stell, amming, kos, byssing, amming, trilletur, amming, bading, smokk-trening, og amming - ja, Frøya er en meget aktiv dier), fire jobber, husarbeid, klesvask, matlaging, hagestell og i tillegg ha tid til å både dusje og spise. Og om jeg er ekstra heldig; ha litt kvalitetstid med ektemannen min; eller enda bedre, noen minutter for meg selv.
Det er fantastisk å være mamma, og det er fantastisk å se en liten krabat vokse og utvikle seg dag for dag. Ett bittelite menneske som er så uskyldig som uskyldigheten selv, med fingre og tær så små som en dukke; og skrik så høye at det rangler i ørene. For hver dag som går, blir båndet mellom oss sterkere, og jeg lærer å lese henne, og hun lærer å lese meg. Hun hermer etter oss når vi geiper, og har begynt å smile litt. Øynene lyser opp når hun begir seg ut på ett smil, og det er så fabelaktig å se livsgnisten som stråler ut av henne nå som hun har begynt å lage ulike ansiktsuttrykk. Jeg har virkelig begynt å se de små tingene fra ett annet perspektiv.
Tidligere følte jeg at jeg begynte å tenke på de små tingene når det kom til å gå 'back to basics'; at det handlet om ett rolig liv fylt med omtanke og mindfulness, å søke etter en enkelt og selvforsynt livsstil. Men å se hvordan ett lite frø som har vokst seg stor og klar for verden inni magen min, og nå utfører de enkleste ting - som en rap, ett smil, en bæsj, ett oppmerksomt blikk - og er i ferd med å lære seg hvordan det er å være ett menneske, er rett og slett bare utrolig. Det er kanskje en klisjé, men det har gitt meg mange tårevåte øyeblikk de siste ukene. Tårer av glede. 

Og med kjærligheten kommer selvfølgelig frykt. Frykten for å miste henne. De siste ukene har jeg gått gjennom fæle mareritt hvor Frøya har blitt kidnappet av sirkusartister (som malte henne om til Edward Scissorhand, av alle ting) og andre bisarre karakterer, og for noen dager drømte jeg at noen småunger prøvde å rive henne i to. Men jeg er alltid helten i drømmene og kommer til unnsetning; i går banket jeg opp småungene for å vinne henne tilbake. Ingenting gjør meg lykkeligere enn å våkne opp å se henne ligge ved siden av meg i dyp søvn, med en rolig og fredelig aura over seg. 

Men noen bekymringsfrie drømmer kommer også. I natt drømte jeg at Frøya sa sine første ord, allerede i en alder av 1 måned. Og det var virkelig flott; 
"Mamma, you are my hero." 

Gjett om jeg våknet med en god følelse i dag, da. 


Saturday, July 23, 2016

Lille, vakre skapning


19.07.2016 klokka 20.58, under den skinnende fullmånen, kom endelig det lille mirakelet vårt ut i verden. Og hele virkeligheten ble endret i løpet av ett sekund. Aldri før har jeg trodd at det var mulig å føle så mye kjærlighet til noe eller noen, og aldri før har jeg kjent meg så levende. 

Jeg er mamma. Til en nydelig, bitteliten jente. Hun har fått navnet Frøya Alexandra, selv om vi egentlig ikke het har blitt enige om hvordan Frøya skal skrives: det blir enten Freya, Freja, Freyja eller Frøya. Men uttalen og symbolikken står fast bestemt likevel. Og vi kunne ikke vært lykkeligere.

Så, hvorfor i alle dager har vi bestemt oss for Frøya Alexandra? Det skal Wikipedia få lov å sitere:
Frøya (fra norrønt: Freyja, avledet betydning frue) er fruktbarhets- og kjærlighetsgudinnen i norrøn mytologi og moderne åsatro. Hun ble påkalt i kjærlighetsspørsmål, ved graviditet og under fødsler. Hun hadde også makt over vekst i naturen. Hun var likevel også en krigs- og dødsgudinne. Frøya var den vakreste av åsynjene.

Så, som den halvt norske engelen hun er, kan hun få huske på røttene sine hvor enn vi er i verden. Alexandra har hun fått fra sin kjære pappa Alexander, som betyr "beskytter av menneskeheten". Sterke navn gir sterke barn, sies det, og vi ønsker henne ingenting annet enn hell og lykke og kjærlighet. Nettopp derfor skal jeg lukke dataen igjen og gi henne litt mer kjærlighet og kos. Det er det eneste som står i hodet mitt om dagen.

Nå er nyheten offisiell! 




Monday, July 18, 2016

Tålmodighetsprøven

tålmodig (Bokmål/Riksmål)
  1. som uten å miste besinnelsen finner seg i ventetidavbrytelser eller annet bryderi over lengre tid


Timene tikker avgårde. Og det er fortsatt ingen tegn på ett nytt familiemedlem. Termindato 14. juli er passert, og jeg sitter på vent. Når kommer hun? Jeg er fullt bevisst om at termindato ikke er noe presis dato, og at kun 5% føder på termindato. Jeg vet også at "termin-perioden" ligger på uke 37 til uke 42 - alt innenfor det er normalt. Men alle trodde hun skulle komme for tidlig.
Når vi ankom Brasil sa jeg til Sasha: "Jeg tipper hun kommer etter 14.juli, siden alle tror hun kommer før." Men jeg sa det i ett håp om at på grunn av at jeg tenkte det så kom hun til å komme før. Så kanskje siden alle trodde det, og jeg sa det men håpte på motsatt effekt så ble det den effekten jeg kanskje trodde?

Jeg trodde jeg kanskje var litt tålmodig. Hvis noen ber meg sette meg på ett tog i 40 timer, gjør jeg det uten å rynke på nesa. Hvis en klient ikke betaler meg innen fakturadato, sender jeg ikke ut påminnelser med purregebyr, men tar det heller direkte opp med dem. Hvis jeg må vente på at strøket med oljemaling må tørke i noen dager før jeg kan fortsette på amatørkunsten min, lar jeg det ta den tiden det trenger. Jeg er litt tålmodig. Men når det gjelder fødselen har jeg ikke så mye tålmodighet igjen, og kan mildt sagt si at jeg er vanvittig spent, som har utviklet seg til både nervøsitet, irritasjon, emosjonelle svinger og håp.

Snart kommer den lille prinsessa på erten. Snart. I mellomtiden får jeg gå tilbake til matlaging, vasking, maling, lesing, skriving, jobbing, turgåing, kokkeluring og alt det andre jeg prøver å sjonglere mellom til ventetida er over.


"Du trenger mye tålmodighet for å lære deg å være tålmodig.

Stanislaw Jerzy Lec




Saturday, July 9, 2016

Grønne fingre




Takket være at jeg befinner meg på den sørlige halvkulen, er det vinter her nå. Vinter i sørlige Brasil er som en veldig flott norsk vår, og de fleste dagene har vi det faktisk like varmt som en norsk sommer, i alle fall midt på dagen. Derfor har jeg planlagt en liten hage på den ellers betongfylte verandaen vår, siden man kan plante hele året her! Etter å ha loffet rundt i Asia møtte jeg utallige mennesker med sterke meninger om sunne og grønne livsstiler, både lokale og andre vandrende sjeler. Jeg fikk øynene opp for en miljøbevisst og sunn tankegang, og drømmen om en egen, selvforsynt hage spiret opp inni meg. Men jeg satte aldri noe til verks, ettersom jeg kontinuerlig flyttet på meg ganske ofte. Da jeg hadde en lang periode i Norge i 2014, bestemte jeg meg for at det var på tide å prøve noe, takket være min kjære storebror som er utstyrt med en god dose kreativitet og grønne fingre. Jeg plantet basilikum, chili, avokado og mynte, og satt små krukker stolt i vinduskarmen. Basilikumen og mynten ga meg mye glede den sommeren, mens jeg påpasselig vannet og så på at avokadoen og chiliplantene gikk fra å være frø til å spire prektig oppover. Avokadoen min lever ennå i storebrors hus i Kragerø, men har ikke gitt fra seg noen frukt ennå.

Uansett, det lille prosjektet mitt i 2014 har etterlatt en grusom kløe etter å få gang på litt selvforsyning. Siden den gang har jeg hatt nok en tur til Bangladesh og India, i tillegg til Nepal og store deler av Europa. Jeg har naturlig nok fått integrert den store interessen for selvdyrking og hagearbeid inn i opplevelsene mine, og lært meg ett par gode triks. Etter mange måneder i Øst-Europa, hvor de fleste ennå holder fast på å ha en liten hage med de mest nødvendige ingrediensene til maten deres - agurk, tomat, paprika, aubergine, løk, persille og poteter - har jeg blitt enda mer inspirert til å sette i gang. Og nå, endelig, på en side av verden jeg aldri har vært før, har jeg muligheten til å eksperimentere med planting og dyrking!

Siden uteområdet vårt består av betong, har jeg funnet litt ulik inspirasjon til hvordan jeg kan bygge opp "hagen" min. Vi snakker flasker og andre geniale materialer man enkelt har hjemme og vanligvis ville kastet, til ting man ofte finner forlatt ved en container.







Å, som jeg gleder meg... Resultatet så langt er ikke mye å skryte av, det er bare noen småplanter jeg har plukket med meg på hagesenteret i den lille byen vi bor. Jeg venter fortsatt på en stor levering av ulike frø i posten, og klargjør alle de ulike rare gjenstandene jeg skal plante i.
For øyeblikket er dette den store, prektige hagen min

Fra venstre: Chili, paprika, mynte, dill, persille, basilikum, ruccola, spinat.


Så inspirasjonen er på topp, og foruten om å vente på frø, jord og alternative krukker, venter jeg på babyen. I dag er det bare 5 dager igjen til termin!!!!!

Gjett om slike søte krukker skal males!


 "Magic in her handsShe could make anything growMagic in her handsShe had green fingers"